Det Er Ikke Tøft Å Være Dø

Og det vil det aldri bli..

For ett år siden idag, hadde jeg en av de verste dagene i mitt liv.. Jeg kjørte av gårde til skolen med en venninne, og jeg var faktisk ikke treg til å komme meg ut av huset, fordi jeg droppet å spise youghurten som jeg egentlig hadde tenk til. Jeg startet fredagen min som jeg pleide å gjøre før, og skulle til å ha gym. Da jeg kom inn i garderoben var klokken rundt halv ni, og en kompis av meg spurte hvorfor jeg ikke var på bussen, også sa jeg at jeg hadde kjørt med Kine til skolen, og da sa han, tør du å sitte på hun som kjører litt for fort med mindre kontroll? Og da sa jeg, jeg hadde vel egentlig heller foretrekt å kjøre med Magnus som kjører fort med kontroll... Rett etter jeg hadde sagt dette ringer mobilen til en annen kompis, og det er moren hans som sa at hun bare ville høre stemmen hans, og vi synes jo dette var dødsmorsomt! At hun ringte helt random på morran og ville høre stemmen hans!

Jeg var oppe i kantinen ca.klokken 10. Da var alle i tredje klasse helt ville og var liksom over alt.. Så kommer Kine bort til meg og sier at det har vært en ulykke men at ingen visste hvor alvorlig det var. Jeg fortet meg inn i klasserommet hvor noen elever satt ved pcen å leste på Tvedestrandsposten.. Der var det bilde av en bil som sto mot en trestamme med knust front. Men jeg kunne fortsatt kjenne igjen bilen, og jeg kjente den alt for godt. Det var bilen som holdt noen hus lengre opp i gaten, som hadde kjørt forbi meg tusenvis av ganger og personen som eide denne bilen var en person som jeg har kjent siden barnehagen.. Det var Magnus sin. Jeg fikk frysninger nedover ryggen, mens jeg hørte noen le og si, jaja sånn kan det gå.. Etter å ha sett dette var det tilbake til pulten og skolen, hjernen min var ikke helt fri fra tanken på hva som hadde skjedd tidligere. Etter skolen dro jeg hjem med danselæreren min, fordi hun bor i nærheten av meg. Og for å komme seg fortest mulig til Kilsund fra Tvedestrand, kjører man den vanlige veien, som vil si at jeg måtte forbi ulykkesstedet. Akkurat da var det ingen der så vi kjørte litt sent forbi for å se hvordan det så ut. Det eneste man så var bremsespor som gikk hele veien ut og mot treet. Men vi kjørte videre og jeg kom meg hjem.

Etter å ha kommet meg hjem husker jeg faktisk ikke hva som skjedde annet enn at facebook var full av Dette klarer du Magnus og Vi tenker på deg statuser. Da klokken var rundt syv/åtte gikk jeg ned på jobb fordi jeg skulle i et møte, og da vi var der nede forsvant alt som hadde med ulykken å gjøre og alt som hadde med Magnus å gjøre. Alle jeg jobber med er fra Kilsund og og som dere kanskje vet så er Kilsund et lite sted hvor de fleste kjenner alle. Så vi gikk sagte med sikkert hjemover, og selvfølgelig måtte vi forbi huset til Magnus, og der var det helt mørkt fordi familien var med han i Oslo. Da jeg kom inn var jeg så irritert over sjefene på jobb at jeg ikke tenkte på ulykken og det var helt ute av hodet mitt, akkura som om det aldri hadde skjedd.. Klokken var rundt elleve, så jeg var egentlig klar for å legge meg da telefonen min ringte, og det var en kompis som hadde helt hes stemme.. Og det første jeg hørte var, Hei ,skal du være med ut på Buene(ulykkesstedet)? Jeg sa jeg måtte spørre mamma og løp opp, og det kunne jeg jo selfølgelig, men jeg måtte spørre han om han var død før jeg la på. Svaret slo meg ikke før jeg kom ned på rommet, og det slo meg hardt.. Jeg la meg ned på gulvet i sjokk og gråt. Men det gikk bare fem minutter så var kompisen min her for å hente meg. Turen ut til Buene tar ca 10 minutter, men var den lengste turen jeg har vært med på noen gang.. Ellisif, Daniel og jeg gikk ut av bilen og ga hverandre en klem. Så gikk vi bort til der bilen hadde kjørt ut og tente lys. Utover kvelden/natten kom det flere og flere.

 Foto/Privat

Fra fredagen og frem til mandag sov jeg ca åtte timer til sammen.. Og mandagen var ikke noe bedre etter å ha hatt en veldig fin men samtidig grusom minnestund. Jeg husker ikke noe fra den uken annet enn begravelsen, og det er alt. Idag drar jeg ut med en rose på Buene og en rose på graven.

Magnus, vi savner deg veldig og du vil alltid bli husket.

Det er ikke tøft å være dø, og det er ikke tøft å være en av dem som står igjen.

- Love K.A

 

20 kommentarer

Silje Rødahl

09.okt.2010 kl.12:26

Konkuransse på bloggen, vinn et par øredobbler + mer.

//Siljerodahl.blogg.no

Inga<3

09.okt.2010 kl.12:30

jeg kondolerer:´-(

AMALIE

09.okt.2010 kl.12:31

utrolig trist lesing :( vi skal snart få besøk av trafikkskadde som skal holde foredrag, det heter 'det er ikke tøft å være død' det også. kondolerer masse!

-Ida Marie-

09.okt.2010 kl.12:31

Uff, kondolerer... vet ikke hva mer jeg kan si, det må utrolig tøft å oppleve noe sånt!

Waby

09.okt.2010 kl.12:35

AMALIE: Ja de hadde vi besøk av på u.skolen.. Det er ganske hardt å høre på.. Bilen hans brukes av den organisasjonen for å vise liksom.

Madeleine

09.okt.2010 kl.12:37

Så trist. Håper han ville hvile i fred. Kondolere.

09.okt.2010 kl.12:38

begynte å gråte av å lese dette : (

kondolerer!

nannaa94

09.okt.2010 kl.12:39

: ( ikke noe morro!

♥Lisa

09.okt.2010 kl.12:42

Utrolig fin blogg ! Liker måten du skriver på :-) Jeg vil gjerne fortsette og lese din blogg om du legger meg til som venn :-)

MarteSmith

09.okt.2010 kl.12:42

Så utrolig trist! Kondolerer! R.I.P <3

Raphael

09.okt.2010 kl.12:44

Livet og døden er vanskelig å forstå.. =(

Synne og Mari

09.okt.2010 kl.12:47

off.. så trist. Kondolerer !

LexieV - FJORTIZZZH :D

09.okt.2010 kl.13:00

Æsj, blir så forbannet på folk som den første kommentaren.

Kondolerer masse. Det å miste noen er ikke lett.

Juliah ~ ♥

09.okt.2010 kl.13:06

kondolerer <'3

Renate

09.okt.2010 kl.13:06

Kondolerer så mye til både deg og familien. Det er så tragisk så når unge, flotte mennesker blir revet bort på den måten..

Kjempe fint innlegg, må innrømme jeg fikk klump i magen og tårer i øynene..

PhotoLian

09.okt.2010 kl.14:15

Jeg har serriøst bare lyst til å gråte når jeg leser ..:/

Tone

10.okt.2010 kl.01:21

Dette året har gått helt utrolig fort.. husker det som om det var for noen uker siden.

vivian

10.okt.2010 kl.02:48

Herregud Kjetil !

Er der for deg om du vill snakke om det..

Lene Duus

10.okt.2010 kl.08:36

: Da jeg kom inn var jeg så irritert over sjefene på jobb, haha..

Husker utrolig godt den dagen jeg fikk denne beskjeden. Jeg hadde netopp kommet meg til henning, og imens jeg satt på letten kjente jeg at jeg fikk en melding. Håpte på at det var mamma som kom med gode nyheter, at han hadde klart seg. Men sånn var det ikke.. Falt ut i tårer og henning måtte slepe meg med inn.. Husker det så utrolig godt. Dagen etterpå gikk jeg rett opp til Ingrid, ga henne en god klem og fikk pratet litt med henne... Det er så grusomt, verden er helt forferdelig urettferdig. Har kikket på bilder fra vi var mindre, var altid jeg, ingrid og Magnus på bildene... vanskelig og forstå at han ikke er her lenger egentlig.

jewellerybox

13.okt.2010 kl.19:19

Det var en forferdelig dag :( Savner han så utrolig mye!

Skriv en ny kommentar

Waby

Waby

18, Arendal

Velkommen til min blogg. Her skriver jeg stort sett om ting som skjer i livet mitt, og om ting jeg er interessert i. Dere kan følge meg på Twitter og Facebook, som du ser under.

Kategorier

Arkiv

hits